EN KORT HISTORIE AV SILKESKARVER OG SILKPRODUKSJON

EN KORT HISTORIE AV SILKESKARVER OG SILKPRODUKSJON

I følge legenden begynte produksjonen av silke ved et uhell. Historien sier at på det 27. århundre f.Kr. droppet en kinesisk keiserinne en silkekokong i koppen hennes. Da hun hentet kokongen fra koppen, utfoldet den seg til en skimrende tråd. Keiserinnen, fortryllet av trådens rå skjønnhet, hadde en vevstol opprettet slik at silken kunne veves til et stoff.


Ingen vil noensinne vite om denne historien er sannhet eller myte, men vi vet at kineserne rundt den tiden begynte å dyrke silkeorm og produsere silk som et stoff.


Opprinnelig var silke en luksus. Bare keiseren og hans domstol fikk bruke silkeklær. Innen lang tid ble imidlertid sericulture (dyrking av silkeormer og produksjon av silkefiber) spredt over hele imperiet. Silke ble vevd etter klær, fiskelinjer, bowstrings, fillepapir og musikkinstrumenter. Silke ble en form for valuta. Bønder betalte skatt i silke. Tjenere ble betalt i silke. Silke ble en viktig handelsvare i kinesisk handel.


I nesten 3000 år prøvde keiserne av Kina å holde et monopol på serikultur for å holde det hemmelig for andre land. Dette var stort sett vellykket, selv om kinesiske nybyggere brakte serikultur til Korea og Japan rundt 200 f.Kr. og innen 300 e.Kr. produserte India silke.


En egyptisk mumie fra 1070 f.Kr. viser bevis for gammel silkehandel. Først ble det holdt handel med nabolandene, men som tiden gikk fikk flere regioner tilgang til silke, helt til den spredte seg helt til Nord-Afrika og Vest-Europa, og skapte det som er kjent som Silkeveien.


Det tok til 600-tallet e.Kr. før den vestlige verden begynte med silkeproduksjon, da den romerske keiseren Justinian sendte to munker til Asia. Da munkene kom tilbake til Konstantinopel, gjemte de silkeorm egg og morbærblader i stokkene sine. Dermed kunne bysantinene nå begynne å produsere silke.


Byzantium var like bestemt som Kina for å beholde et monopol over silkehandelen. Vevere og vevstoler ble ikke tillatt utenfor keiserpalasset, og stoffet deres ble nesten utelukkende båret av politiske og militære ledere. Det lille silke som ikke ble båret av dem, ble solgt til ublu priser. Silkedyrking spredte seg deretter over Lilleasia og Hellas.


På 800-tallet erobret araberne perserne, og med dem de fantastiske persiske silkene. Araberne spredte deretter silke utover Afrika, Spania og Sicilia da de utvidet imperiet. Marco Polos reiser til Kina, korsfarerne og dannelsen av det mongolske riket førte til enda mer utvikling av silkehandelen mellom øst og vest.


Ved 1100-tallet ble Italia den vestlige verdens silkehovedstad, takket være de venetianske kjøpmennene. For tiden lages det meste av italiensk silke i Nord-Italia i nærheten av byen Como, der de hvite morbærtrærne er plantet for silkeormene.


På 1400-tallet startet kong Francois I et silkeproduksjonsmonopol i Lyon, Frankrike som utfordret Italias ledelse innen silkeproduksjon. I 1685 vendte Louis XIV imidlertid Edict of Nantes, som hadde gitt protestanter (Huguenotter) en rekke rettigheter i Frankrike. Mange huguenoter var tekstilvevere og flyktet fra Frankrike for å etablere silkeverker i Storbritannia, Tyskland og Sveits.


Silkeormen blomstret imidlertid ikke i disse kule klimaene, og den har heller aldri gjort det bra i USA. I 1804 utviklet Joseph-Marie Jacquard en kompleks vevstol som vevde kompliserte blomster- eller figurmønster på en enklere bakgrunn. Denne veven er fremdeles veldig ønskelig og kostbar.


King James I introduserte silkevekst til de amerikanske koloniene rundt 1619, men bare Shakers i Kentucky tok i bruk prosessen, og det ble ikke en industri. På 1800-tallet begynte en ny innsats for å produsere silke i USA i New Jersey med europeiske fødte vevere, og i 1810 ble den første silkefabrikken i USA etablert. Høye tollsatser mot importerte tekstiler under den amerikanske borgerkrigen og begynnelsen av maktvevet muliggjorde en periode med vekst av silkevevningsindustrien i USA. Selve silken ble produsert mest i Kina, Japan og i mindre grad Frankrike og Italia.


Det 20. århundre innvarslet en ny epoke innen tekstilarbeid. Nå begynte mennesket å lage fibre. Disse menneskeskapte fibrene ble raskt billige å produsere og distribuere. Produksjonen av naturlige fibre, som silke, begynte å redusere.


Den andre verdenskrigen hadde en enorm effekt på produksjonen av silke. Japans rå silkeforsyninger ble avskåret fra de allierte landene, og prisen på silke steg dramatisk. Land begynte å bruke alternative syntetiske fibre for tradisjonelle silkeprodukter som fallskjerm og strømper.


I løpet av de siste 30 årene er verdens silkeproduksjon doblet. Fortryllelsen og appellen til dette bemerkelsesverdige luksusstoffet vokser og blir verdsatt.


Du kommer kanskje også til å like

Sende bookingforespørsel